Hei Maren. I de to årene som har gått siden 22. juli har jeg nok bevisst unngått litt å lese for mye om det som skjedde, om ulike skildringer, osv. Det har blitt for sterkt, for vondt.
Jeg vil bare si tusen, tusen hjertelig takk for at du skrev dette innlegget for to år siden. Du skriver helt _vanvittig_ bra (virkelig). Jeg leser endel, og sjelden får en tekst meg til å faktisk miste pusten. Men det gjorde denne, med dine enkle linjer «Så drar han på sommerleir og der blir han skutt.» og «Han dør den dagen og er ikke mer. »
Tusen hjertelig takk for at du skrev, igjen. Jeg håper at du aldri slutter å skrive, for jeg vil gjerne, så veldig gjerne lese mer.